Bursdagsfeiring på Langvann

Den første julihelgen nøt vi ved Langvann i Finnemarka. Rett etter jobb fredag kjørte fire glade jenter – Mette, Linn Kristin, Frydil og Vega – opp til parkeringsplassen ved Urdevann. Det ble Vegas første helg i telt. Lite ante vel hun at debuten som Innigranskauen-medlem skulle bli både sølete og kjølig, men vi velger å tro at store mengder kos, godbiter og bursdagsfeiring veide opp for skitten pels.

Mot normalt holdt vi oss til samme leirplass begge netter. Den fineste teltplassen vekk fra høyspentmastene ved Langvann ligger på nord-vestsiden av vannet. Denne plassen er ganske populær, men var heldigvis ledig da vi kom fram fredag kveld. 

Bading fredag kveld. Vega var mer interessert i pinnen til Frydil enn sin egen, men de gamle er eldst…

Lørdag fylte Vega seks måneder. Når det er bursdagsfeiring i skogen vanker det noe ekstra til både to- og firbente.

Bursdagsbikkja lurte nok på hva vi drev med, men etter å ha ventet tålmodig (og fått hjelp til å blåse ut lysene) var det tid for leverpostei-kake. Den falt i smak!

Dette er en av de roligste helgene vi har hatt i marka, og det var nydelig å bare slappe av, fiske, rusle turer og nyte naturen i velkjente omgivelser.

Vegas første Innigranskauen-tur ble grundig dokumentert. Her er et knippe bilder av den flotte frøkna.

Uvant å måtte ligge rett på bakken, men det gikk fint det også.

Vi fikk litt regn i løpet av helgen, så tarpen var kjekk å ha. Da vi slo den opp skjønte ikke Vega hva som skjedde, så hun la seg først oppå – og deretter like godt inni den.

En av mange kosestunder.

Over: Fortsatt ganske ren og fin i pelsen. En liten hvil på lånt liggeunderlag gjør seg når en har lekt seg sliten.

Under: Møkkete og utkjørt. Sånn ser en fornøyd hund ut etter en helg i skogen.

God tur!

Verken fugl eller fisk

Vi måtte prøve å få med oss orrfuglens våryre leik i år også. En maihelg i marka er uansett aldri feil, men det gir en ekstra spenning å vite at vi har mulighet til å oppleve leik på turen.

Denne gang var alle søstrene med; Runa, Mette og Linn Kristin, i tillegg til Andreas og Frydil. Vi startet ved Landfalltjern fredag og satte kursen mot Skimten.

Lavt blodsukker hos flere førte til at vi stoppet ved Skimtvannet og laget middag. Etterpå gikk vi rundt vannet og sørover, for å slå leir ved en myr vi hadde fått tips om.

Det er mulig vi generelt er dårlige på nattevåk, men vi skylder på at vi var fredagsslitne og trengte søvn; alle forsov seg i hvert fall til grålysningen, og alle hørte orrfuglens spill halvveis i søvne. Om vi hadde sett leik hvis vi hadde vært våkne og tittet ut får vi (heldigvis) aldri vite.

Altså: Ingen fugl.

Til høyre: God stemning i teltet til Runa og Mette fredag kveld.

Lørdag formiddag gikk turen innom Tverken, der vi skrapte sammen nok penger til at vi fikk en etterlengtet kopp kaffe hver (“noen” hadde glemt å pakke med denne nødvendigheten til turen). Så skilte vi lag fordi Runa måtte tilbake til byen. Andreas, Linn Kristin og Frydil tok turen til Goliaten, mens Mette kjørte Runa til toget (og skulle kjøpe med kaffe på vei opp igjen).

Ved Goliaten var det som alltid flott. Andreas var raskt i gang med å speide etter liv i vannet, men det er for tidlig på året ennå – vannet var iskaldt og ørreten holdt seg i ro.

Altså: Ingen fisk heller.

Mette kom tilbake (og hadde glemt å kjøpe kaffe, men i stedet skaffet tre pils og sjokolade).

Vi har en lang fiskesesong foran oss, så i stedet for å gråte over dårlig fangst, nøt vi livet ved Goliaten og planla kommende turer. Og fisket litt til, for opplevelsens og sikkerhets skyld.

Helgen oppsummert: Ingen fugl og ingen fisk, men en herlig tur og start på sommersesongen!

Her er flere bilder:

God tursesong!

P.S: Har du gode tips angående orr- eller tiurleik hører vi gjerne fra deg:-)

Sol og regn og latter og sang

Tre kjærestepar + to firbente jenter = åtte gode turkamerater!

Fellesturen vi snakket om i vinter ble gjennomført sist helg, og det med suksess. Vi brukte bloggen til Andreas til å planlegge og organisere pakking og handling, og avtalte Eiksetra som møtested. Vi hadde ikke bestemt rute på forhånd. Målet med denne turen var ikke å gå langt, men å være på tur sammen. Halvor, Mette, Linn Kristin, Andreas, Anders, Mette, Frydil og Kaos.

I knallvær gikk vi fra Eiksetra til Vrangen og fant en flott leirplass ved vannet. Nye og gamle telt ble slått opp i myk lyng på bulkete underlag, og ganske raskt var to stormkjøkken i gang med middagen som smakte fortreffelig. Kaos hadde båret med seg rødsprit i kløven sin og fikk en velfortjent godbit.

Noen er mer ivrige badere enn andre, og på en varm dag i skogen kan gruppepress være avkjølende!

Det er fantastisk å sove ute i telt, og vi sov godt og lenge. Før vi pakket sammen lørdag formiddag koste vi oss med kaffekoking, frokostspising, morgenbading og nyttesløs fisking.

Videre gikk turen fra Vrangen innom Solvang og nordover, og etter Grunnvannet valgte vi blåmerket løype inn til Lelangen.

Langs Lelangen er det flere fine leirplasser, og vi valgte en ypperlig plass på en odde på nordenden. Det var vrient å finne flatt underlag til tre telt, men andre forhold som kveldssol og fiskemuligheter veide opp.

Vi hadde skitt fiske, men mye lykke på denne turen.

Seljefløytmekking og skrøner fra turkoppen:

På søndag kom regnet vi manglet for en perfekt tur. En tarp reddet frokostidyllen!

Under til høyre: En artig observasjon ved Vrangen. Maur frakter en levende klegg og klarer å forhindre at den flyr av gårde. Imponerende! Der ble vi spart for et stikk:-)

Det er deilig å være på tur i regn også, alt vær har sine gode sider. Vi kom våte, men fornøyde, fram til Eiksetra igjen søndag ettermiddag. Hjemme ventet tørk av utstyr og klær, en velfortjent dusj for noen og en kurv for andre.

Tusen takk for en minnerik tur!

På høye hæler i Finnemarka

Dokkaløypa i Vikersund er et utgangspunkt for turer i Finnemarka vi har brukt flere ganger – mye fordi turen opp Dokka i seg selv er så fin. Fra toppen går det merkede løyper til Sandtjern og Breiliflaka, og tvers over naturreservatet til Lier. Det er også et fint utgangspunkt for å gå til Hovlandsfjell.

Dokkaløypa går parallelt med slalombakken i Vikersund, fra Tyrifjord Hotell til Utsikten og Hvalsdammen, som kan lokke med et friskt bad og ørretfiske.

For å utnytte den varme sesongens friluftsliv må vi gi avkall på en del sommerfestligheter, men på en av helgeturene denne sommeren så vi muligheten for en kombinasjon.

Vi skulle ha en teltfri helg ved Hvalsdammen fordi vi fikk låne den flotte hytta Helgeroa av Anne og Helge, og Grete med venner skulle på bryggedans på Tyrifjord Hotell. Da hun inviterte oss med var det duket for en perfekt helg. I pose og sekk, som en kaller det.

Parfyme og stiletthæler ble pakket sammen med turutstyret, og sammen med forventningene om ørret på kroken og en helg i friluft hadde vi forhåpninger om å bli bydd opp til dans..

..og det ble vi!

Her har vi nettopp løpt ned Dokkaløypa i kjole og løpesko, sekk på ryggen og hvitvin i hånda. Noen minutter senere var løpeskoene byttet ut med stiletthæler, flasken var tom og sekkene lå trygt bevart i et kratt med brennesle.

Noen timer senere: Fornøyde gikk vi løs på Dokkaløypa i måneskinn, sus og dus.

Det var veldig godt å komme opp til toppen og vite at resten av helgen skulle vi gjøre det vi kan; nemlig nyte naturen i gode sko..

Vi så lite til ørreten lørdag, men nøt den stille sommerkvelden – og søndagen ute i nydelig terreng.

Teltløs i tordenvær

Været virket lovende da vi dro av sted torsdag formiddag. Med sola over oss og byen bak oss var vi klare for langhelg i Finnemarka.

Vi vinket farvel til Andreas på parkeringsplassen ved Urdevann, og sto alene igjen med fulle ryggsekker, fiskestang og stor iver etter å komme av sted. Planen for torsdag var å gå en kort økt og fiske og kose oss ved leirplassen om kvelden. Vi satte dermed kursen mot Langvann.

Kort tid etter hørte vi det første tegnet på at Tor var ute og luftet Mjølner. Det regnet ikke, men himmelen var grå og lufta tung. Frydil forsto raskt at vi beveget oss mot i stedet for vekk fra uværet og var ivrig etter å komme seg til et tryggere sted. Hun spant av gårde og satte Mette på en real styrkeprøve, men både båndet og Mette holdt. Til gjengjeld ble det mye koseprating for å motivere Frydil til å fortsette ferden inn til Langvann.

Da tordenværet var rett over oss innrømmer vi gjerne at det ikke bare var den firbente som var skeptisk. Vi gikk forbi fem-seks trær som var revet i  stykker av lynet, flere enn vi vanligvis ser på vår ferd, og Linn Kristin lanserte følgende teori: På sørøstsiden av Langvann står høyspentmastene på rekke og rad, som sikkert har lynavledere montert. Dermed finner lynet veien ned til de høyeste trærne rundt Langvann i stedet og det er grunnen til at det er så mange ødelagte trær i vannkanten. Kan hende er det fullstendig feil, men siden teorien ble lansert i en såpass aktuell setting søkte vi dekning i en liten myr som lå litt lavere i terrenget. Der lå vi oppå hver vår sekk mens Tor brølte ut sin vrede. Vi fikk begge et akutt dobehov mens himmelen revnet over oss. Mettes teori var at vi ikke kan tisse når det lyner, så vi fokuserte heller på å trøste Frydil og ha det hyggelig. Det klarte vi fint.

Tordenværet var likevel blåbær i forhold til det som ventet oss senere den dagen. Vi kom fram til leirplassen på nordvestsiden av Langvann. Bakken var hard der vi planla å ha teltet, så Mette fikk innviet den nye kniven sin ved å kutte litt granbar vi kunne bruke som ekstra dekke. Bildet viser  hvordan det gikk.. Da Mette litt senere skulle slå opp teltet ble hun lang i maska og blek om nebbet. Etter at noen andre hadde brukt teltet var ikke teltstengene der de pleier å være – de var ikke med på turen i det hele tatt og vi sto uten det eneste som holder teltet oppe. Ingen krise i fint vær, men med økende vind, tordenvær og regn i sikte var det på tide å la kreativiteten blomstre. Hvilket den faktisk gjorde! Vi sov vel ikke som engler den natten, men hadde det tørt inni innerteltet – som hang i tarpen – som hang i trærne rundt oss. Det er gøy med en uventet utfordring.

La oss ikke glemme at midt i alt styret med å ordne bolig for natten fikk Linn Kristin en nydelig ørret! Smørstekt, med salt og pepper, ble det en smakfull forrett på alle tre.

De manglende teltstengene styrte ruta vi la opp fredag. Vi marsjet til hytta på Hvalsvollen for å finne dem og stoppet kun for å få i oss lunsj og varm drikke. Lunsjen ble inntatt på et overbygd inngangsparti på en hytte ved Skimtvannet. Vann fra takrenna ble omgjort til deilig kakao. Det regnet. Det var kaldt. Vi var våte og frøs. Hele dagen. Om kvelden var vi to teltstenger rikere (hurra) og vi koste oss med middag under tarpen i øsende regn.

Kontrastene på tur er store og det liker vi. Lørdag våknet vi til blå himmel og sol! Riktig nok våknet vi litt senere enn erfaringer tilsier at vi bør når morgensola skinner. Friskt bekkevann og litt yoga tok brodden av hodepinen og humøret var igjen på topp. Enda to dager igjen av turen!

Vi skulle til Goliaten og kunne ikke motstå fristelsen til å gå innom Tverken, som vi regnet med holdt åpent i helgen. Turen dit ble en ordentlig kosetur i velkjent terreng. Tverken serverte deilige lefser. Mette mente Linn Kristin viste kraftige kjerringtendenser da hun akkompagnerte lefsa med vørterøl i stedet for kaffe. Linn Kristin, på sin side, mener at det er lite som slår Aass Vørter som tørstedrikk på tur i marka.

Det var mange sportsfiskere ved Goliaten, men vår favorittplass var utrolig nok ledig. Campen ble etablert i en fei siden været nok en gang hadde gjort et skifte. Linn Kristin sto i lusekofta og fisket og kikket på været. Mette satt under tarpen og holdt en vettskremt Frydil med selskap, siden tordenværet nok en gang nærmet seg. Det ble en merkelig miks av regn, sol, lyn og torden resten av kvelden. Vi nøt livet ved å slappe av i hengekøya, fiske og spille yatzy. Ravner fløy over Tverråsen og varslet uvær, ender lekte ute på vannet, sportsfiskerne gikk hjem – og vi ble dysset i søvn av fuglekvitter og fikk gode tolv timer i teltet.

Søndag unngikk vi Tverken og tok Klemmehøgda ned til Landfalltjern. Vi rakk både vaffel og pils før Andreas kom og hentet tre fornøyde jenter – to tobente og en firbent – fra nok en herlig tur i fantastiske Finnemarka.

Flere bilder fra turen:

Kongelig nasjonaldag

Linn Kristin: Mens Mette pakket, stresset og flyttet til hus på Konnerud, så jeg mitt snitt til å innvie utesesongen ved å rømme byen selveste 17.mai-helgen. Andreas og jeg lot penklærne forbli ustrøkne og tok turen ut til Langvann i Hurum.

I skogsområdene i Hurum forsvinner is og snø tidligere enn i Drammensmarka, så det er et flott område å starte tursesongen – ifølge Andreas, som allerede har vært ute flere helger etter påske. Jeg fikk min første egne fiskestang for to uker siden og har gledet meg enormt til å ta den i bruk. Det skulle vise seg å bli en glede av den kortvarige sorten.

Med god hjelp fra vår venninne Ally var planen å slå leir på en liten øy vi på  forhånd hadde sett oss ut på kartet. På vei ut til øya fikk jeg midlertidig padlefri for å teste den nye stanga. Jeg valgte en sluk og kastet ut én gang. Ikke så langt, vel og merke – det var uvant å kaste fra sittende posisjon i en kano. Jeg dro inn og kastet ut for andre gang. Ikke langt denne gang heller, og kort nok til at Andreas lurte på om det var noe galt med stanga. Han fikk dermed æren av å kaste det som skulle vise seg å bli stangas tredje og siste kast. Greit nok har han en kastearm av fluefiskersorten, men en ny fiskestang – uansett prisklasse – må tåle såpass.

Den gang ei. Stanga brakk tvers av. Jeg så ikke et snev av overlevelsesinstinkt der den hang slapt og døde i hendene mine. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg kunne takke meg selv som var så dum å ønske meg en billig teleskopstang i bursdagsgave. Det samme tenkte nok Andreas.

Men livet er for kort til å være langsur og heldigvis hadde Andreas med en slukstang jeg kunne låne.

Litt fisking fra øya ga uttelling. En vakker liten ørret på 200 gram beit på sluken og ble grillet over kveldsbålet. En liten smakebit på hver, akkompagnert av rødvin, bålos og innspurten av Grand Prix på medbrakt radio. Du verden så herlig det var å komme seg ut på tur igjen!

17. mai lå vi døsende i hver vår hengekøye. Andreas speidet etter vak, jeg tenkte på hvor deilig det var å feire Norges nasjonaldag døsende i en hengekøye.

Utpå dagen brøt Andreas Langvann-forbannelsen og tok en smellfeit ørret med flue. Vekten stoppet på intet mindre enn 600 gram og gjorde fluefisker´n fornøyd.

I løpet av turen traff vi kun på to andre turnytere, det vil si at det egentlig var de som traff på oss der de kom padlende i hver sin kajakk forbi øya mens vi slumret i hengekøyene. Jeg tror de var like fornøyde som oss med valget av aktivitet på nasjonaldagen.

Andreas ble fornøyd etter å ha lurt denne flotte ørreten på land.

Jeg ble minst like fornøyd med denne lille tassen, min første ørretfangst på egen hånd.

Utsikt fra leirplassen på øya.

Langvann, Hurum: