Nærkontakt med huggorm

På vei ned mot sivilisasjonen etter en fantastisk helg i friluft, ble idyllen brutt av dramatikk. En sort orm krysset stien vi vandret lykkelige på, og to minutter senere lå Frydil pesende og lidende under et grantre. Vi skjønte ikke sammenhengen med det samme, men satte oss ned og observerte den sakkars hunden.

Til vår lettelse hadde vi mobildekning, og ringte Drammen Dyreklinikk som fulgte oss videre gjennom en dramatisk søndag. Dyrlegen ba oss se an utviklingen en halv time, og komme raskt til dyreklinikken for behandling mot huggormbitt dersom foten hovnet opp eller Frydils allmenntilstand ikke ble bedre.

Vi befant oss et godt stykke inn i marka fra Kanada, så "raskt" var uansett ikke mulig å få til. Uante krefter ble mobilisert i søstrene Haavaldsen de neste timene! Linn Kristin fikk Mettes utstyr utenpå sekken, og Mette fikk Frydil oppi sin sekk. Så bar det ned mot bilveien, mens Frydil hang med hodet ut av sekken på Mettes rygg og Linn Kristin og Kaos passet på at pasienten ikke datt ut av båra.. Det var nydelig vær og inn i granskauen varmt!

Endelig nede byttet Mette fra fjellstøvler til joggesko og løp noen lange kilometer til bilen. Linn Kristin debuterte som fjellklatrer for å få litt vann i Frydil, som nå hadde en stor hoven pote og veldig dårlig allmenntilstand (vi synes det var rart at Frydil nektet å ta til seg vann siden hun var tydelig dehydrert, men det er visstnok vanlig. Nå vet vi at vi kunne bøyd hodet hennes bakover og dyttet motgifttabletter ned i svelget på hunden og helt vann etter. Nå er motgift på plass i førsehjelpen). Dyrlegen trosset go`været og ankom klinikken samtidig som oss, og ga Frydil intravenøs væskebehandling for å redde nyrene. Frydil ble behandlet med kortison og antibiotika, så vi litt friskere og mye fattigere kunne kjøre hjem til sykekurven.

Det ble en dramatisk slutt på helgeturen i Finnemarka med gode opplevelser, sola i ansiktet og skogsbunn under føttene. Heldigvis husker vi best det gode været og de gode opplevelsene på tur.

Og etter nok en tur til dyreklinikken med oppfølgende bahandling og et par rolige dager inne er heldigvis Frydil seg selv igjen og klar for mer friluftsliv!

 

 

image

Advertisements

Sønnavind i Valdres

Helgen 18.–20. september fikk vi virkelig oppleve høsten på sitt herligste. Asbjørg og vi var invitert med på hytta til Stine, som ligger på Brattstølen i Tisleidalen. Vi snakker om vakre Valdres. Frydil var også lykkelig over å få være med på fjelltur.

Valdres09 002

Lørdag viste fjellet seg fra sin beste side. Solen varmet og luften var klar. Vi ruslet en rolig tur til Gribbe, en topp som ligger 1 057 moh. På toppen er det flott utsikt i alle retninger og vi slappet av med kaffe og sjokolade. Foto: Stine E. Hansen

Det var mange blide folk som hadde tatt turen ut i det fine været denne dagen. Vi kom i prat med tre karer, som dukket opp svette og fornøyde etter å ha gått i raskt tempo uten bagasje. Sherpaene kom en liten stund senere: deres bedre halvdeler, medbringende sekker og proviant. Slik gikk det til at vi ble påspandert en liten knert i solsteika.

Det er mulig det var centiliteren med Jägermeister som gjorde utslaget, men på vei tilbake til hytta utfordret vi hverandre til å ta et bad i en en bekk ikke langt fra hytta. Altså: vi snakker om sildrende fjellvann i slutten av september. Det er mildt sagt kjølig. Men Stine lovet premie til alle og da var saken avgjort.

Tilleggsinformasjon: Idet vi kom opp fra vannet igjen kom mennene vi møtte på Gribbe forbi og fikk seg et syn vi håper de glemte raskt. Sherpaene kom gående da vi akkurat hadde satt oss ned i gresset for å nyte solstrålene, fullt påkledd.

Valdres09 053 image

Over: Det noe ufrivillige ansiktsuttrykket sier vel det meste om badetemperaturen.

Søndag reiste Asbjørg hjemover etter frokost, mens vi andre dro ut på en deilig søndagstur. Det var overskyet og kjøligere enn det flotte lørdagsværet, men vi kunne ikke være mindre tøffe enn dagen før! Dermed fikk mennene og sherpaene seg et avskjedssyn, da noe av det første de kjørte forbi på vei hjem den helgen var tre hvinende jenter som sprellet i bekken.

Hytta til Stine og familien er av den virkelig sjarmerende sorten. Vi tør påstå at utsikten fra hytta er blant de flotteste (se bildet øverst i innlegget), og inne får du den ekte hyttefølelsen. Kveldene ble tilbrakt inne på hytta, der det vanket god mat, rødvin, quiz og kortspill. Alt i alt en uforglemmelig helgetur sammen med jenter vi er glad i.

Flere bilder fra turen:

Valdres09 016

Valdres09 074 Valdres09 032

Foto: Stine E. Hansen

Valdres09 067 Valdres09 114

Valdres09 122

Foto: Stine E. Hansen Foto: Stine E. Hansen

Valdres09 092 Til venstre: Det er et godt tegn når hunden inntar denne posisjonen etter en dag i fjellet:-)